Senere ble et 5. kompani og 1. Politikompani etablert.  5. kompani gikk etterhvert opp i de andre etterhvert som de fikk frafall.  4. kompani ble med sine tunge lag fordelt utover det avsnittet Legionen til enhver tid holdt.  14. kompani ble fordelt over det meste av Leningrads sørfront og de fikk etterhvert 75 mm PAK,  når 37 mm ikke viste seg å ha noen effekt lengere.
Legionens oppgave var å holde linjen.  Naboavsnittene ble i stor grad holdt av andre lands frivillige som spanjoler, nederlendere og lettlendere.  Legionen hadde selv bare et fåtalls støttropper ut, og med unntak av to kom Legionen meget bra ut.  To ganger, i juli 42 og desember 42 brøt russerene igjennom linjene som ble holdt av henholdsvis lettlenderene og nederlenderene.  Disse ble ved begge anledninger nedkjempet og det var Den norske Legion som fikk oppgaven med å reetablere linjene.  Siste gangen i desember 42 gjennomførte Legionen dette allene i løpet av en ettermiddag under svært dramatiske kamper hvor gravene ble rullet opp fra begge sider med et så stort tempo.  Det var ikke til å unngå at legionen den dagen fikk noen falne. 
Ved et par anledninger ble det også satt inn stormtropper på 500 - 600 mann mot konsentrerte avsnitt som ble holdt av et par tropper (40-50 mann).  Begge gangene med helt minimale egne tap og katastrofe for russerene hvor alt mannskap fra stortroppene falt.  Ved den ene anledningen hadde russerene egne sperretropper bak stormtroppene med oppgave så skyte ned de som trakk seg tilbake.  Etter det andre russiske forsøket kom det ikke flere massive angrep som dette, direkte rettet mot Legionen, og det er sagt at det kom ordre om ikke å provosere Den norske Legionen unødig.  Ved det siste angrepet ble avsnittet beskutt med artilleri i flere timer og med en slik kraft at eksplosjonene ikke var til å skille fra hverandre.  Legionen klarte seg etter forholdene bra fordi de søkte så langt opp mot russerene som overhode mulig og begynte å kaste håndgranater ned i russergrava før de kom seg opp og ut.  Panikken som oppsto kan en bare tenke seg, og da de i tillegg hadde sperretroppene som begynte å skyte på sine egne så var dette for russerene tapt i utgangspunktet.  Kampen var selvfølgelig panisk på begge sider også fordi det stedvis var ned mot 30 meter over til fiendens grav.  Nordmennene viste her, som tidligere, dumdristig mot ved å hoppe opp av grava ta imot tente håndgranater for så å få kastet de ekstra langt så fort de kunne.  En annen side nordmennene til stadighet fikk over seg, var denne "løpe etter trangen".  Det var ikke alltid like vellykket når to, tre mann med maskinpistoler begynte å løp etter noen titalls flyktende fiender og de selv kom så langt ut at egen dekningsild måtte stanse fordi de selv kom inn i sonene.  I slike tilfelle var det ingen bønn, løp hjem igjen.

lasse@tur.no